Tankestreif

Vi har en egen varsomhet når vi snakker om døden. Som om ordene kan komme for nær. Som om vi ved å si for mye, eller si det for direkte, kan komme til å påkalle det vi helst vil holde på avstand. Det er dette lille magiske restfeltet i språket vi av og til kan kalle å jinxe døden: en moderne, halvhumoristisk måte å beskrive en gammel menneskelig uro på. Vi vet at ordene ikke bestemmer skjebnen. Likevel kjenner vi at noen ord må behandles med forsiktighet.

Døden er et faktum, men også et språklig dilemma. Den kan sies helt rett fram: han døde, hun døde. Det er presist, nøkternt og sant. Likevel oppleves det noen ganger som for hardt. Ikke fordi sannheten er feil, men fordi situasjonen krever mer enn presisjon. Den krever hensyn. Språket skal ikke bare informere. Det skal også bære.

Bæredyktige omskrivinger

Derfor lager vi omskrivninger. Vi sier at noen gikk bort. Sovnet stille inn. Forlot oss. Gikk ut av tiden. Slike uttrykk kan være vakre, men de kan også bli så innarbeidet at de mister noe av kraften sin. Noen ganger blir de en slags språklig gardin foran det vi egentlig snakker om. Vi vet hva som menes, men vi slipper å se det helt.

Uttrykket «å gå ut av tiden» har en egen høytidelighet. Det løfter døden opp i et større rom. Mennesket trer ut av tiden, som om livet var en tidsstrøm man en dag forlater. Det er en vakker formulering, og den har en ro i seg. Samtidig peker den lett mot noe metafysisk. Mot evigheten, ettertiden, Guds tid eller en annen orden enn den vi lever i til daglig. Den gjør døden større enn hverdagen.

Ut av fellesskapet

«Å gå ut av livet» virker annerledes. Det er fortsatt varsomt, men mer jordnært. Det peker ikke først og fremst mot tiden, men mot livet som ble levd. Mot kroppen som var her. Stemmen. Vanene. Arbeidet. Blikket. Relasjonene. Alt det som gjorde et menneske gjenkjennelig for andre. Å gå ut av livet er ikke bare å forlate en tidslinje. Det er å tre ut av et fellesskap av nærvær.

Kanskje er det derfor formuleringen kjennes mer humanistisk. Den sier ikke så mye om hva som skjer etterpå. Den hviler i det som faktisk sies: at et menneske har levd, og at dette livet nå er avsluttet. Tyngdepunktet ligger ikke i overgangen til noe hinsides, men i det levde livet og i fraværet som står igjen blant dem som fortsatt er her.

Det humanistiske språket om døden kan være varmt fordi det holder seg nær mennesket. Det trenger ikke gjøre døden religiøs, mytisk eller storladen for å gjøre den verdig. Det lar verdigheten ligge i livet selv. I det som ble gjort, sagt, forsøkt, mislyktes med, båret og delt.

Nennsomt

Slik blir «å gå ut av livet» en mild, men ikke unnvikende formulering. Den går ikke rundt døden på tåspissene, men den tråkker heller ikke inn med støvlene på. Den åpner for sorg uten å fylle den med ferdige forklaringer. Den gir rom for både troende og ikke-troende, for de sikre og de usikre, for dem som trenger store ord og dem som helst vil ha små.

Kanskje er det nettopp dette nennsomhet handler om. Ikke å pynte på døden. Ikke å snakke den bort. Men å finne ord som ikke gjør vold på øyeblikket. Ord som tåler sannheten, men som også tåler menneskene som skal høre den.

For det finnes en forskjell på å være uklar og å være varsom. Nennsomhet er ikke språklig feighet. Det er en form for presisjon som også tar hensyn til sårbarhet. Når vi sier at noen har gått ut av livet, sier vi egentlig ganske mye. Vi sier at livet var et sted å være. At mennesket var en del av det. Og at utgangen merkes nettopp fordi tilstedeværelsen hadde betydning.

Livet – til slutt

Kanskje er det derfor vi leter etter ordene. Ikke fordi vi tror vi kan lure døden. Men fordi vi vet at døden ikke bare rammer kroppen. Den rammer også språket. Den gjør ordene små. Og da trenger vi uttrykk som er store nok til å romme alvoret, men små nok til å være menneskelige.

Formuleringen «å gå ut av livet» lar det levde stå i sentrum. Det gjør ikke døden større enn livet. Det lar livet være det siste ordet.