Tankestreif

2026-07-25

Bildeteppet «Landskap» av Brit Fuglevaag ble kjøpt inn av Statens skogskole i Steinkjer i 1967. Det var Fuglevaags første utsmykningsoppdrag. Siden har kunstverket hatt en omflakkende tilværelse – og flere ganger vært bare noen timer unna søppeldynga.

At det fortsatt eksisterer, skyldes en blanding av tilfeldigheter, nysgjerrighet og oppmerksomhet i avgjørende øyeblikk. Men historien handler også om midlertidighet – denne særegne tilstanden der noe ikke er kastet, men heller ikke har noen bestemt plass eller noen som har et tydelig ansvar for det.

Et kunstverk på flyttefot

Statens skogskole Steinkjer var en institusjon med mer enn hundre års historie. Da skolen ble innlemmet i høgskolesystemet og virksomheten flyttet til nye lokaler på 1990-tallet, fulgte inventar, arkiver og kunstverk med på flyttelasset.

Kontorene ble behørig ivaretatt. Det som hadde stått i fellesrommene, fikk en mer uavklart skjebne. Skogskolen hadde samlet gjenstander gjennom hundre år, og mye hadde historisk interesse. Det kunne derfor ikke uten videre kastes. I stedet ble det «midlertidig stuet bort».

Det er en velkjent institusjonell mellomtilstand. Gjenstandene er for verdifulle til å bli avfall, men ikke verdifulle nok til å få en fast plass. Dermed blir de stående i påvente av en avklaring som sjelden har noen tidsfrist – eller ansvarlig.

Noe av materialet fikk etter hvert en plass i Steinkjer skogmuseum. Gjennom en betydelig frivillig innsats ble det etablert et museum i et tilfluktsrom. Gjenstandene var dermed ikke lenger bortstuet, men ordnet, utstilt og satt inn i en historisk sammenheng.

Så oppsto det nye behov for lokalene.
I dag er skogmuseet «midlertidig» pakket ned. Det midlertidige kan som kjent bli langvarig – også når det har rukket å bli museum.

Planen om ei kunstbok

På slutten av 1990-tallet oppsto ideen om å lage ei bok om kunsten ved Høgskolen i Nord-Trøndelag. Høgskolen var stadig på jakt etter praktiske og samtidig unike gaver når noen skulle påskjønnes. Ei bok om høgskolens egen kunstsamling kunne være nettopp det.

En foreløpig gjennomgang viste at samlingen rommet arbeider av betydelige kunstnere. Nils Aas, Jakob Weidemann og Halvdan Ljøsne var representert på veggene. Det fantes også tilløp til registre og oversikter.

Problemet var at både samlingen og registreringen var mangelfullt ivaretatt. Et bilde av Jakob Weidemann var borte. Et bildeteppe som skulle være innkjøpt på 1960-tallet, var heller ikke å finne.

Bokprosjektet ble etter hvert lagt bort. Det manglet penger – slik det ofte gjør med gode bokideer. Men forarbeidet hadde i det minste vist at høgskolen eide både interessante og kuriøse kunstverk. Noen av dem visste den bare ikke hvor den hadde.

Kunst som støydemping

Rundt år 2000 oppsto det problemer med ventilasjonsanlegget i et brannsikkert arkivrom. Rommet inneholdt noe av det mest fortrolige en høgskole forvalter: styreprotokoller og eksamensbesvarelser.

Da ventilasjonsanlegget ble undersøkt, dukket det fram et sammenrullet tøystykke. Det var klemt inn mellom en murvegg og et ventilasjonsrør og gjorde tjeneste som støydempingsmatte.

Noe skal man jo bruke gamle tekstiler til.

Tøystykket ble hentet fram, rettet ut og undersøkt. På baksiden sto tittelen «Landskap». I det ene hjørnet var det merket med initialene «BF».

Det som hadde vært en støydempingsmatte, var åpenbart et bildeteppe. Men hvem BF var, visste ingen. Det var heller ikke påfallende mange som lå våkne om natta og undret seg over det.

I anstendighetens navn ble bildeteppet tatt vare på og midlertidig hengt opp på et kontor. Det var ingen varig løsning, men et stort framskritt sammenlignet med ventilasjonsanlegget.

«BF» får et navn

Sommeren 2003 ble ei bok om tekstilkunstneren Brit Fuglevaag stilt ut på folkebiblioteket. Ved et tilfeldig oppslag dukket et kjent motiv opp på ei av sidene. Der var det. Tøystykket fra ventilasjonsanlegget var gjengitt som kunstverk. «BF» var Brit Fuglevaag, og støydempingsmatta hadde fått tilbake identiteten sin som «Landskap».

Oppdagelsen gjorde historien enda mer spesiell. Brit Fuglevaag er en av Norges sentrale tekstilkunstnere. «Landskap» var hennes første utsmykningsarbeid.

Høgskolen eide altså et kunsthistorisk interessant verk. Det hadde de brukt som et teknisk hjelpemiddel i et ventilasjonsanlegg – men det var i alle fall ikke blitt kastet.

Ikke ennå.

Første møte med containeren

Den midlertidige plasseringen på kontoret varte i nærmere ti år. Slik fungerer gjerne midlertidige løsninger når de fungerer godt nok: De varer helt til neste flytting.

Da kontoret ble fraflyttet, ble veven tatt ned og hengt opp i en fellesarena i bygget. Der skulle den være synlig og tilgjengelig – og, kunne man tro, trygg.

Men høgskolen skulle flytte til et nytt bygg. Flytting betyr rydding, sortering og mange raske avgjørelser. Kontorer og fellesrom skal tømmes, mens gjenstander mister forbindelsen til menneskene og sammenhengene som kunne ha forklart hva de er. Det som mangler merking eller en åpenbar eier, får lett status som «må avklares».

Midlertidighet er risikosport for gjenstander uten eget talerør.

Noen måneder senere ble «Landskap» oppdaget i en søppelcontainer utenfor bygget. Bildeveven ble foreløpig tatt vare på. Neste morgen var containeren hentet og tømt. Hadde oppdagelsen skjedd noen timer senere, ville Fuglevaags debututsmykning trolig ha endt på søppeldynga.

Veven ble deretter liggende sammenrullet på et kontor. Plasseringen var selvfølgelig midlertidig. Der var den trygg, men etter hvert også glemt.

Det var på mange måter en forbedring. Å være glemt på et kontor var tross alt tryggere enn å være synlig i en fellesarena.

Andre møte med containeren

I påsken 2021 skulle kontoret fraflyttes og tømmes. Utflyttingsinstruksen var enkel: Det som skal bevares må tas med. Resten blir kastet.

Da dukket «Landskap» opp igjen – sammenrullet og tålmodig ventende. Denne gangen ble kunstverket gjenkjent. Bildeteppet ble tatt vare på, og unngikk søppeldynga denne gangen også.  

Da flyttelasset etter hvert ble pakket ut, ble «Landskap» hengt opp midlertidig, slik at veven kunne rette seg ut. Der henger den fortsatt.

Et aktuelt etterspill

I juli 2026 er Brit Fuglevaag årets olsokkunstner på Stiklestad. Utstillingen løfter fram en av pionerene innen norsk tekstilkunst og et kunstnerskap som strekker seg over mer enn 60 år.

«Landskap» er ikke med på utstillingen. Det er kanskje ikke så merkelig. Nesten ingen vet at verket fortsatt eksisterer – og ingen bryr seg egentlig.

Dermed får historien enda et paradoksalt lag. Mens kunstneren hedres noen mil unna, henger debututsmykningen hennes fortsatt midlertidig på en privat vegg etter å ha overlevd et ventilasjonsanlegg, flere flyttinger og minst én søppelcontainer.

Temaet for Olsokdagene 2026 er «KILDE». Det passer nesten for godt. For historien om «Landskap» viser hvor lett både kunstverk og kunnskapen om dem kan forsvinne når kildene ikke registreres, forbindelsene brytes og den institusjonelle hukommelsen svikter.

Midlertidighetens kunst

Fortellingen om «Landskap» er historie, men den rommer også et alvor. Den viser hvor sårbare kunstverk og kulturhistoriske gjenstander kan bli når institusjoner flytter, omorganiseres og skifter navn, eiere og brukere. Gjenstandene følger med på flyttelassene, mens kunnskapen om dem ikke alltid gjør det.

Midlertidighet er ikke nødvendigvis det samme som vanskjøtsel. Ofte er den et uttrykk for gode hensikter: Noe skal tas vare på, undersøkes, registreres eller få en bedre plass senere. Problemet oppstår når det midlertidige ikke har en ansvarlig, en frist eller en tydelig vei videre. Da blir plasseringen varig, mens begrunnelsen blir glemt.

Skogskolens samlinger viser hele denne bevegelsen. Gjenstander blir først midlertidig stuet bort, så ordnet og utstilt i et museum – før også museet blir midlertidig pakket ned. «Landskap» fulgte sin egen og enda mer risikofylte rute.

Når registreringen er mangelfull og den institusjonelle hukommelsen svekkes, kan et kunstverk miste identiteten sin. Først blir det en gjenstand uten fast plass. Deretter et tøystykke. Så en praktisk støydempingsmatte – og til slutt avfall.

«Landskap» overlevde gjennom en kjede av tilfeldigheter og midlertidige løsninger. Det ble hentet ut av ventilasjonsanlegget, hengt opp på et kontor, flyttet til en fellesarena, reddet fra en container og oppbevart fram til neste flytting. Alt var midlertidig. Hver løsning var samtidig en liten utsettelse av den endelige skjebnen.

Noen ganger er avstanden mellom et anerkjent kunstnerskap og et ukjent kunstverk bare noen mil – og kanten på en container. Og noen ganger er det midlertidige det mest varige vi har.

 

Kilder

Møller, A. (2003). Brit Fuglevaag. Bildetepper 1963–2003. Labyrinth Peess.

https://blogg.forskning.no/morten-stene/er-det-noen-kunst/1119816

Steinkjerleksikonet