Guldtop kom i norsk utgave tidlig i 1890-årene. Dette eksemplaret er andre utgave, utgitt av Emil Ellingsen & Comp. i Christiania i 1898, med norsk tekst av Elling Holst.
Men Guldtop er ikke bare ei bok. Hun er også ei dukke – med kyse, sløyfe, kjole og hendene pent samlet foran seg. Sidene skjuler seg i kroppen. Fortellingen er bokstavelig talt kledd på.
Den norske søsteren
Og Guldtop var ikke alene. I forordet forteller Holst at hun hadde en hel flokk søstre, fettere og kusiner som var utgitt i samme form og utstyr i land helt til Serbia og Romania – med tekst på hvert lands språk. Guldtop var den norske søsteren.
Holsts oppgave var, som han selv uttrykte det, å lære henne å snakke norsk. Det var visst ikke helt enkelt. Hun var temmelig utenlandsk til å begynne med. Men i de norske dukkehjemmene fant hun seg raskt til rette.
Slik rommer den lille boka også en større historie. Allerede på 1890-tallet kunne den samme dukka opptre i mange land, få nytt språk og bli presentert som hjemmehørende overalt. En tidlig form for internasjonal barnekultur – lokalisert lenge før noen tok ordet i bruk. At Norsk barnebokinstitutt i 2009 tok med Guldtop blant sine «bildebokskatter», forteller at den lille dukkeboka også har en særskilt plass i norsk barnebokhistorie.
Mellom lek og lesing
Boka kunne være en figur å se på og holde i – deretter en fortelling å åpne. Lek og lesing var ikke to forskjellige aktiviteter, men to sider av den samme Guldtop.
Mormors Guldtop
Denne boka har tilhørt min mormor. Navnet hennes er sirlig skrevet på første side. Dermed rommer den mer enn den trykte teksten. De slitte kantene og den litt medtatte kjolen forteller at hun har vært holdt, åpnet og tatt vare på. Akkurat hvor ofte vet jeg ikke. Gamle ting er sjelden særlig meddelsomme om det viktigste.
Nå har Guldtop levd i tre århundrer. Hun kom utenfra, lærte seg norsk, tilhørte min mormor på 1900-tallet og har havnet hos meg på 2000-tallet.
Ei internasjonal dukke som ble norsk.
Ei bok forkledd som ei dukke.
Et minne forkledd som ei bok.
