Tankestreif

2026-08-03

Jeg har aldri vært noen lidenskapelig molteplukker. Ei molte her og ei molte der har vært omtrent passe. Målet har vært å finne nok til desserten på julaften – og det er egentlig ikke særlig ambisiøst. Mengden molte kan tross alt reguleres gjennom forholdet mellom is, krem og bær. Er det lite molte, bruker man mer krem. Slik har jula vært berget i mange år.

Men de siste årene har noe skjedd. Enten har det blitt mer molter, eller så har det blitt færre molteplukkere. Kanskje begge deler. Stadig flere kjøper juledesserten i butikken, og myrene ligger der med et uutnyttet produksjonsoverskudd.

Dermed har også ambisjonene mine økt. Før var noen desiliter en vellykket moltehøst. Nå har ei soddbøtte begynt å framstå som et rimelig mål. Det er tross alt en praktisk trøndersk måleenhet – passe stor til å gi mestringsfølelse, men liten nok til at den kan bæres heim uten større problemer.

Så går jeg meg på en molteåker

Det er selvfølgelig ikke en åker i egentlig forstand. Ingen har sådd molta, gjødslet myra eller kjørt skurtresker over den. Men når bakken er gul av modne molter, mister ordet «myr» noe av sin forklaringskraft. På et lite område lar det seg plutselig gjøre å plukke ti liter på et par timer.

Da er det vanskelig å besinne seg.

Først plukker man fordi det er artig. Deretter fordi bøtta snart er halvfull. Så fordi det ville være dumt å stoppe nå. Til slutt plukker man av moralske grunner. Moltene står jo der. Modne, gylne og fullstendig forsvarsløse. En kraftig regnskur vil jo ødelegge dem. Det kjennes nesten uansvarlig å gå fra dem.

Men på et tidspunkt melder regnestykket seg. Ti liter molte tilsvarer ganske mange juledesserter. Selv med et offensivt forhold mellom molte og krem skal det godt gjøres å spise opp alt på egen hånd. Det er rett og slett ikke nok julaftener igjen til at molta kan bli spist på egen kjøl.

Da oppstår overskuddsproblemet

Man kan selvfølgelig gi bort molter. Mange blir oppriktig glade for et glass eller en pose med «hjemmeplukket». Ordet har fortsatt en egen verdi. Det forteller om myr, mygg, støvler og arbeid – og om at noen andre har tatt alt sammen.

Samtidig vegrer jeg meg for å bli en som pusher molte.

Det begynner gjerne forsiktig: «Dere liker vel molte?» Men spørsmålet er ikke helt uskyldig når man allerede står med en pose i hånda. Mottakeren får liten mulighet til å tenke gjennom sitt egentlige forhold til bæret. Det er lov å si nei. Det er lov å ikke like molte. Det er til og med lov å foretrekke en moderne dessert som verken må plukkes, renses eller tines.

Overskuddets forpliktelse

Molteåkeren skaper dermed et lite dilemma. Overflod høres behagelig ut så lenge den er teoretisk. Når den står moden på ei myr, blir den fort en oppgave. Det som først oppleves som en sjelden gave fra naturen, utvikler seg gradvis til råvareforvaltning, frysekapasitet og distribusjon.

Likevel er det vanskelig å angre. Å komme over så mye molte er en slags én-gang-i-livet-opplevelse – selv om den gjerne varer et par timer og ender med vond rygg og altfor fulle bøtter.

Så jeg plukker videre. Ikke fordi jeg trenger mer molte, men fordi den er der.

Det er antakelig slik en lidenskapelig og plagsom molteplukker blir til.