Tankestreif

«Gesvint» kommer inn døra med jakka halvveis på, ser problemet, nikker kort og sier: «Ja, det ordne vi.»

Rent språkhistorisk har det ingenting med det engelske yes å gjøre. Det bare høres slik ut når ordet får trøndersk arbeidsdrakt: jessvintj. Eller nesten enda bedre: yesvintj. Da blir ordet plutselig ikke bare et uttrykk for fart, men for holdning. En liten ja-maskin på tre stavelser.

For gesvint handler ikke bare om å gjøre noe fort. Det handler om å gjøre det uten å lage sak av det. Uten prosjektgruppe. Uten behovsanalyse. Uten tre alternative framdriftsplaner og en workshop om felles begrepsforståelse. Gesvint er når noen reiser seg før møtet har rukket å bli et møte.

Det finnes folk som er trege på en grundig måte. Det kan være bra. Og så finnes det folk som er raske på en uforsiktig måte. Det kan være farlig. Men den gesvinte typen har en egen mellomposisjon: praktisk, positiv og lett irritert over unødvendige omveger. Ikke fordi vedkommende er imot tenkning, men fordi tenkningen helst bør ende i noe.

Kanskje er det derfor ordet føles så godt. Det har både fart og velvilje i seg. Det er ikke brutalt, bare effektivt. Ikke stresset, bare klart. Ikke overflatisk, bare ferdig med å stå og lure.

Og når vi hører jessvintj, er det fristende å late som ordet faktisk betyr yes-vendt. Vendt mot ja. Mot løsning. Mot handling. Mot det punktet der samtalen går over i utførelse.

Språkvitere vil nok riste på hodet og si at dette er folkeetymologi. Og det har de helt rett i [det stammer fra tysk geswint].

Men det får så være.

Noen ganger trenger vi ikke korrekt opphav for å få en brukbar innsikt. Det holder at ordet peker i riktig retning – gesvint nok.