Tankestreif

I dag signerte jeg avtale om Norgespris på strøm. En enkel og fornuftig privatøkonomisk beslutning, tenkte jeg. Nå vet jeg hva strømmen vil koste, og slipper å følge med på prisene fra time til time. Og privatøkonomisk lurt ifølge eksperten.

Men så begynte den prinsipielle kveruleringen.

For hva slags beslutning var dette egentlig? Norgespris er en politisk ordning som skjermer husholdningene mot markedets svingninger. Risikoen flyttes delvis fra den enkelte til fellesskapet. Slik sett er ordningen sosialistisk – eller i alle fall sosial.

Mitt valg var derimot ganske kapitalistisk. Jeg vurderte risiko, forutsigbarhet og egen økonomisk nytte – og valgte den avtalen jeg mente var best for meg. Samtidig kjøpte jeg meg fri fra deler av markedets prissignaler. Når strømmen koster det samme uansett tidspunkt, blir det mindre økonomisk interessant å flytte forbruket til timene med lav pris og god tilgang. Jeg slo av prisvarslingene.

Det mer markedsorienterte valget ville vært å beholde spotprisen og innrette forbruket etter prisene. Skru ned når strømmen er dyr og knapp, og bruke mer når den er billig og rikelig. Det ville samtidig vært den mest samfunnsnyttige handlingen. Jeg ville bidratt til å avlaste kraftsystemet når belastningen var størst.

Dermed blir begrepene snudd litt på hodet. Fastprisordningen er sosial, men gjør det mulig å opptre mer privatøkonomisk. Markedsprisen er kapitalistisk, men kan få oss til å handle mer solidarisk.

Kanskje signerte jeg Norgespris som kapitalist – trygt plassert inne i en sosialistisk ordning. Mens den som velger markedet, kanskje ender med å ta det største samfunnsansvaret.

Politikk er ikke alltid det vi mener. Noen ganger er den også det strømabonnementet vi velger.