Tankestreif

Knirkesnø er et av de ordene som høres akkurat ut som det er. Det trenger ingen forklaring, bare et steg. Helst et bestemt steg, med vinterstøvel og forventning. Først da kommer lyden: ikke knas, ikke knirk i gulv, men noe midt imellom – som om vinteren selv kommenterer ferdselen.

Kantede krystaller. Knirkesnø er ikke bare snø. Det er snø som har fått disiplin. Kulde nok til å gjøre krystallene kantete og samarbeidsvillige. Den oppstår ikke i slaps, ikke i plussgrader, og slett ikke når vi har dårlig tid. Knirkesnø er selektiv, og dukker gjerne opp akkurat de dagene vi har kledd oss litt ekstra – og likevel blir frosne på fingrene.

Vinterens metronom. Når snøen er riktig, svarer den også på skistavene. Hvert stavtak gir et kort, kontant knirk – som en kvittering på innsats. Stavknirkingen fungerer som vinterens egen metronom og avslører raskt om teknikken er like god i kroppen som i forestillingen om den.

Sosial lyd. Knirkesnø er dessuten en sosial lyd. Man hører den på avstand og tenker: Der går det noen som tar vinteren på alvor. Eller i det minste later som. For i knirkesnø går man sjelden helt tilfeldig; man går litt rakere, litt mer målbevisst, og gjerne litt lenger enn planlagt.

Knirkesnø er vinterens lavmælte kommentar – en påminnelse om at kulde ikke bare er temperatur, men lyd også. Den svarer på hvert steg og hvert stavtak, helt til vi er inne igjen.

Knirk eller knitring. Der inne er det ikke lenger snøen som gir lyd fra seg, men ovnen. Og det er en annen type lyd. Knirking protesterer. Knitring bekrefter. Den ene minner oss på kulda. Den andre på at vi kom oss inn i tide.