Tankestreif

2026-07-06

Det er ikke noe jeg vanligvis ville åpnet en samtale med. Det er knapt nok en opplysning. Mer en konstatering. Den ligger i kjøkkenskuffen, blank med svart skaft, og merket Biltema. Den gjør ikke krav på å være noe annet enn det den er.

En ostehøvel.

Det rare er ikke at jeg har en ostehøvel. Det er kanskje rarere at Biltema har det.

For Biltema er et sted for ting som skal løse noe. Der går man fordi noe mangler, noe er ødelagt, noe må festes, lades, skrus, tettes, bæres, smøres, kappes eller kobles. Det er strekkoder, hyller, plast, metall, strips, batterier, presenning, jekkestropper, motorolje og arbeidshansker.

Og så, et sted i dette praktiske universet: en ostehøvel.

Det er nesten komisk. Som om også osten hører hjemme i den store katalogen over hverdagens små praktiske problemer. Som om frokosten er et lite verksted. Brødet er arbeidsflata. Osten er materialet. Høvelen er redskapet. Oppgaven er enkel: få ost over på brødskiva.

Og den virker. Det er kanskje hele poenget.

Kanskje er det nettopp derfor ostehøvelen hører hjemme på Biltema. Ikke fordi Biltema egentlig er et kjøkkensted, men fordi ostehøvelen egentlig er et verktøy. Den er ikke pynt. Ikke stemning. Ikke livsstil. Den er et lite håndredskap for en gjentakende oppgave.

Den kunne ligget i verktøykassa.

Ikke sammen med pipenøklene, kanskje. Ikke helt der. Men i den samme mentale kategorien: nyttig, konkret og forståelig. Noe man griper etter fordi det skal gjøres noe. Ikke fordi man skal uttrykke noe. Ikke fordi man skal vise fram noe. Bare fordi en jobb må utføres.

Det er dette Biltema forstår.

På Biltema kjøper man ikke nødvendigvis en fortelling. Man kjøper ikke en liten bekreftelse på hvem man er. Man kjøper det man vet hva er, det man trenger, og det som virker. Det forutsetter et menneske som allerede har et visst grep om verden. Ikke nødvendigvis fagmannen. Ikke eksperten. Men hverdagspraktikeren.

Den som skjønner at en krok skal holde noe oppe, at en slange skal lede noe bort, at en skrue skal inn i noe fast, og at en ostehøvel skal skjære ost.

Derfor trenger den heller ingen bruksanvisning.

Selvfølgelig gjør den ikke det. En bruksanvisning til en ostehøvel ville nesten vært en fornærmelse. Ikke fordi alle kan alt, men fordi noen gjenstander hører til i den delen av hverdagen der kroppen allerede vet nok. Du tar den i hånda. Legger den mot osten. Drar.

Det er ikke mer mystisk enn det.

Jeg kjenner meg hjemme i det.

Ikke fordi jeg er spesielt praktisk anlagt i alle sammenhenger. Men fordi jeg har sans for ting som ikke gjør seg til. Gjenstander som ikke ber om oppmerksomhet. Redskaper som ikke vil representere meg. Ting som bare ligger der og venter på å bli brukt.

Ostehøvelen fra Biltema uttrykker lite. Men kanskje er det nettopp poenget. Den insisterer ikke på at frokosten skal være noe mer enn frokost. Den spør ikke etter stil. Den ber ikke om iscenesettelse. Den vil ikke forklare seg. Den skal bare få ost på brødskiva.

Og det gjør den.

Det er flest brødskiver som smøres i halvsøvnet. Flest matpakker som lages mens kaffetrakteren hoster i bakgrunnen. Flest små oppgaver som bare må gjøres uten at de fortjener analyse, instruksjon eller begrunnelse. Hverdagen er full av slike små grep: Åpne. Skjære. Smøre. Skylle. Tørke. Pakke. Finne lokket som passer. Få dagen i gang.

Kjøkkenet er kanskje mer verktøybod enn vi liker å tenke på.

Ikke fordi det mangler varme, lukt, smak eller minner. Men fordi så mye av det som skjer der, er praktisk håndtering. Det er ikke seremoni hver gang. Det er praktisk arbeid og små løsninger. En benk, noen redskaper, noe som skal deles, flyttes, varmes, pakkes eller spises.

Kanskje er det her Biltema-ostehøvelen får sin egentlige betydning. Ikke som et symbol på kjøkkenet, men som et nyttig kjøkkenredskap for en hverdagspraktiker.

Uten jål.

Det er ikke en protest mot det vakre. Det er mer en påminnelse om at ikke alt trenger å løftes, styles og begrunnes. Noe kan få være nøkternt. Noe kan få være selvfølgelig. Noe kan få være et redskap som virker, uten å måtte bli mer enn det.

Da står Biltema-høvelen der som en liten, blank realitetsorientering: Du skulle bare ha ost på brødskiva.

Det er kanskje derfor den hører hjemme der likevel. Ikke fordi kjøkkenet er blitt garasje, men fordi kjøkkenet også er et lite verksted. Ikke et verksted for store prosjekter, men for overlevelse i liten skala.

For mye av hverdagen og livet er praktiske løsninger. Små løsninger. Håndredskaper. Ting som får oss videre fra ett øyeblikk til det neste.

Jeg har en ostehøvel fra Biltema.

Den får ost på brødskiva.

Og som hverdagspraktiker, på en hverdag, uten jål, kjenner jeg at det er nok.