Tankestreif

Vårsnøen legger seg som et svakt ekko. Ikke som vinterens tyngde, men som noe som blir igjen etter at den egentlig er over. Et tynt lag over bakken – og over forventningen om vår.

Den kommer ikke med tyngde, men med en slags rest. Som om vinteren ikke helt fikk gjort seg ferdig.

Det er noe uavklart over denne snøen. Vi vet at den ikke varer. Likevel endrer den måten vi går på, ser på, orienterer oss i dagen.

Vi finner fram vinterbevegelsene igjen – men uten helt å tro på dem. En jakke som tas fram, men ikke kneppes igjen.

Etterklang er ikke det samme som gjentakelse. Det er ikke vinteren som kommer tilbake. Det er bare en rest av den – en avdempet versjon, uten kraft til å bli noe mer.

Naturens egne overganger er ikke rene. De bærer med seg spor, forsinkelser, små forskyvninger.

Vårsnøen er en slik forskyvning.

Lyset avslører dette tydelig. Snøen ligger der, men den tåler ikke blikket på samme måte. Den brytes opp. Smelter i kantene. Får mørke åpninger.

Der vintersnøen skjulte, begynner denne å gi slipp. Etterklangen falmer mens vi ser på den.

Kanskje er det derfor vårsnøen virker så gjenkjennelig. Ikke fordi vi har sett den før, men fordi vi kjenner formen.

Det som egentlig er over, men som likevel ikke er helt borte. Tanker, vaner, stemninger. Ikke til stede som kraft – men som spor.

Vinterens etterklang er ikke en tilstand. Den er en overgang som fortsatt bærer med seg det den går bort fra.

Et lite mellomrom der noe ennå kan sees – selv om det allerede er i ferd med å forsvinne.